Litt av hvert...

I går var nok en spesiell dag. Vi hadde tre skoler som vi skulle besøke. Bambino private school, Chatuwa Primary School og Mwenuekondo primary school. Jeg trur vi alle var spente på hvordan Bambino skole var siden dette er den beste privatskolen i Lilongwe og vi regnet med at kontrastene fra denne til skolene vi så på tirsdag kom til å være store. Og vi hadde nok rett!

Vi fikk komme inn i to “Reception classes” der førskolelærerstudentene skal ha to uker praksis hver (to og to samtidig). Disse klassene bestod av 25 “learners” og 28 “learners”, altså en enorm forskjell fra 150 “learners” som er vanlig på de offentlige skolene. Barna i disse klassene er 4-5år. Både klasserommene og uteområdene var noe helt annet enn skolene vi besøkte på tirsdag. Her hadde dem klatrestativ, huskestativ osv. ute og inne hadde dem div. leker og materiale til barna. Dette gjorde meg glad, det blir litt nærere slik vi er vandt med her hjemme. Så nære det kan bli i hvert fall! Jeg er glad jeg får være to uker på denne skolen og to uker på en offentlig, Chandkanwe primary school.

Etter vi hadde vært på Bambino school, var alle glade for det dem hadde sett, men etter en liten kjøretur var vi på neste skole igjen, som var offentlig, og standarden var deretter igjen. Det er STORE forskjeller!

Både på Chatuawa og Mwenuekondo skulle vi plante hvert vårt tre. Det var stas og jeg har nå to trær på to forskjellige skoler her i Lilongwe. Vi fikk også oppleve første afrikanske danseoppvisning på disse skolene. På Chatuawa blei vi plassert godt til rette i hver vår stol, vi fikk servert brus, kaker og kjeks. Tre elever spilte på trommer og en gruppe elever hadde på seg drakter og danset og sang som bare det. En ting er sikkert Jannicke, Ruth, Nina og Ingunn, dette er elever som VIRKELIG kan vrikke på hoftene!!! Trur ikke jeg skal dra frem mine shake “skills” på dette området (haha) ;p Åå, savner dere jentene mine <3

Samtidig som denne oppvisningen ikke viste noen annet enn enorm glede oss dem som var med på den og det var utrolig morsomt å få se, så var det her de første tårene kom frem. Litt rart at det var under en danseoppvisning de skulle komme. Men jeg trur det blei “mye” for oss. De var så flinke, så glade! Først ble jeg nok bare rørt, men så begynner man å tenke på alt man har sett på de få dagene vi har vært her og jeg klarte ikke stoppe tårene. Du vil ikke akkurat at ungene skal se at du gråter, så det var bare og “ta seg sammen” og smile pent, selv om det var tøft når tårene og tankene først var der! Selv om dette var første gang blir det nok absolutt ikke siste gang.

I dag hadde vi første observasjonsdag på hver vår skole. Marielle og jeg starter med to uker på Chandkanwe primary school. Her kom vi inn i et klasserom med 150 seksåringer. De var fordelt rundt fire store bord, der det igjen var 8 benker rundt hvert bord. Disse benkene hadde opprinnelig plass til tre små barn, men her var det opptil 7 barn på hver benk. Litt inni timen kom det ei lita jente inn i klassen, hun prøvde å rygge seg på plass ned på en benk, men det gikk ikke, det var ikke plass. I stedet måtte hun stå inntil veggen. Noen satt på gulvet, mens andre satt oppå bordet. Læreren skrev på tavla og elevene skrev i boka si, det vil si, de som hadde en bok!

Det er spennende å få være i klassene her, men jeg føler at vi forstyrrer. Som f. eks: i dag da Marielle og jeg satt på hver vår stol ved vinduet, strømmet det til elever som stod å så på oss gjennom vinduet. Det er bare “gitter” og ikke noe vindusglass så de snakket til oss, og vinket, ville ha oppmerksomhet. Jeg spurte læreren om de ikke hadde time, men det hadde de, men de ville se på oss i stedet. Det går seg nok til etter hvert når de blir litt vandt til oss. Foreløpig går det mest i “AZUNGU”! Når vi kjører igjennom området på vei til skolen titter folk på oss, peker og roper “azungu”, barna på skolen roper det også, og de ler. Azungu betyr “hvite mennesker”. Tenkt dere det: de løper rundt i gatene og roper “hvite mennesker, hvite mennesker” også tar de tomlene opp og smiler. Spesielt, men hyggelig!

Nettet her på hotellet er ikke helt stabilt og det er veldig vanskelig å få lagt ut bilder, dessverre. Jeg prøver å få det til innimellom, men mister for tålmodigheten når det tar evig lang tid og jeg detter ut om igjen og om igjen. Forhåpentligvis kommer det noen i løpet av oppholdet her i hvert fall.

Tenker på dere alle sammen der hjemme og savner dere <3