Sammen med Marielle N. Komeros har jeg nå tilbrakt to uker i et klasserom fullt til randen med ca. 150 seksåringer. De sitter tett sammen på benker, oppå bordene og på gulvet. Blant alle elevene kan jeg telle på en hånd hvem som har skoleuniform. Det koster 650 kwacha for jenter og 750 kwacha for gutter i førsteklasse å få seg uniform. Det er 26 og 30 norske kroner. Ingenting, tenker vi! Men her er det er mindretallet som har råd til det og de som har råd kjøper gjerne uniformer som er altfor store slik at de slipper å kjøpe nye hvert år. Forståelig!
Uniform eller ikke, disse barna har uansett ikke mye. Jeg ser at de spiser noe, men hva? Maismel! Roten fra et tre som er spiselig! Papir! Den sultene magen min, er brått ikke så sulten lenger. Bare noen timer tidligere har jeg sittet og spist rista brød med egg og drukket juice, likevel kunne jeg kjenne at jeg var sulten? Samvittigheten slår til! Hvordan kan jeg sitte der å tenke på mat, når barna foran meg sitter og tygger på….papir!!!
Det har vært tøft å være her og se slike ting daglig. Vi vil ikke ta opp vannflaska å drikke vannet vårt fordi det som møter deg er store øyne fra barna, der noen nettopp har drukket sølevann!! Det høres kanskje uvirkelig ut, så langt fra den hverdagene vi er vandt med. Og det er det, men det er virkelig, dette er hverdagen til disse menneskene!
Vi kan tenke: hvordan klarer de å leve slik? Men dette er livet deres, dette er byen deres, landet deres og de er stolte av det! Jeg sitter og ser utover klasserommet, møter blikket til barna, smilene deres lyser mot meg, når jeg smiler tilbake blir det enda større og de vinker. Helt fantastiske er de!
I går sa vi hadet til denne skolen, til disse barna. Nå er vi gått over til en privat skole. En overgang uten like! Her kom vi inn i et klasserom med 25 elever på gulvet. De satt ikke der fordi det ikke var plass noe annet sted. De satt der fordi de lekte. De hadde leker! Duploklosser, puslespill, fotballer. På veggen hang det hver sin sekk til alle elevene. Alle hadde de skoleuniform, bøker, blyanter. Lunsjpakka bestod av brus, saft og potetgull. Ute var det husker og klatrestativ. Så annerledes!
Her skal jeg være i en uke til. Barna er like fantastiske som de på den offentlige skolen, men jeg tenker på fremtiden deres. Går de den samme fremtiden i møte?
I morra går turen til Zambia. Det er tid for nok en Safari. Etter 6-7 timer i bil, håper jeg på å få se noen spennende dyr.
Benytter anledningen til å ønske alle mine medstudenter i 3Fu, hjemme i Norge, lykke til i Grenseløse uker. Dere er så flinke, fremtidige førskolelærere:)
3 kommentarer:
Hei,
Fint å høre at det går bra med dere. Jeg synes du beskriver det du opplever på en veldig fin måte, og jeg gleder meg til dere kommer hjem og kan formidle erfarinegen der gjør til de andre studentene!
Odd Eriksen
Hei Odd,
Det er ikke alltid like lett å få frem alle tanker og inntrykk rundt det vi opplever her, men blogg er en fin måte å få sortert tankene litt ihvertfall! Fint å se at den blir lest:)
Nå er det bare 1 og 1/2 uke igjen, tiden har gått så altfor fort. Samtidig skal det bli godt å komme hjem, er så mye å fortelle:)
Jeg er så enig med det Odd sier Eline! Du beskriver alt på en veldig fin og bra måte. Kan nesten se for meg alt du skriver om, samtidig som jeg vet jeg ikke kan forestille meg det allikevel. Kan tenke meg det er tøft å se alt du ser. Det er jo tøft bare å lese! Lykke til videre! Du er så flink :)
<3
Legg inn en kommentar